I ånda til det parallelle og uferdige postar eg den engelske omsetjinga av «Byrkjelo» som eg på torsdag let meg overtale til å lese opp på sommarfesten til den vekentlege litteraturavisa Literatura ir menas. Når eg skriv «let meg overtale» er det ikkje for å prøve å indikere at folk hadde likt teksten og ville høyre den, men fordi eg har blitt kjend med dei som jobbar i avisa og dei var truleg var nysgjerrige på kva eg hadde å kome med. Og eg var også nysgjerrig på korleis til dømes denne teksten ville ta seg ut i ei anna språkdrakt. Bakgrunnen for omsetjinga er eigentleg at eg skal til forfattar- og omsetjarsenteret på Rhodos, som ville ha ein tekstbit på engelsk, men sidan eg var lat og nysgjerrig, byrja eg å omsetje sjølv i staden for å finne ein kompetent omsetjar. Eg er usikker både på resultatet (trass i god hjelp frå min svært så språkbevisste og intelligente husvert K.) og på teksten, særleg banninga, der det ikkje ein gong held med ei god språkjensle, ein må klare å bestemme seg for kva for kulturkrins og dia-/sosiolekt ein skal legge seg opp til, og resultatet er nok prega av at eg ikkje med ein gong bestemte meg for om det skal ha ein engelsk eller amerikansk aksent. Eg prøver jo alltid å legge meg opp mot det britiske, men lukta av møk er for meg på ein eller annan måte meir amerikansk.


One day everybody’s going to Byrk. And on another day they’ll leave there. It’ll be autumn and the rain will beat their faces. Byrk is far, but the road home is longer, and they’re going to freeze until not a nerve’s left in their bodies, and trailers will pass, they don’t yield, hell no, and the only thing everybody will see are the lights on the other side of the fjord, because it’s the middle of the night and there’s no light, and no food, and no dry clothes, and you’re going to sit there swearing, because you’re going too, you won’t be spared, hell no, and you’re going to stop so you can jump into the fjord, but you can’t, you can’t find the fjord, it’s too freaking dark, and where did summer go? you’ll ask, autumn already, it’s fucking impossible to keep track of the seasons, you’re thinking, I know, and I know how it will start, how it started.

Nothing made this summer seem any different than all the others.

It started with me standing on the old tractor at Berflot spreading muck as usual. I stood on the wagon with a shovel and spread the muck on the fields. Good, strong calf-dung it was, and the tractor rolled nicely down the slope in first gear. A nice early summer day it was. But wouldn’t you know the old heap jumped out of gear? And there we went, towards the main road, at a helluva speed. It’s so steep at Berflot, you know, you can almost stand by the house and piss on the road. I thought of jumping but then I thought I’d try and steer the little bugger. But before I knew it, we hit the asphalt with a bump, and the tractor broke in two pieces in the middle.

Everything went completely black. But in reality, when I rubbed my eyes and could see, everything was brown.

I was so fertilized I grew hair where I used to be bare as a baby’s buttocks.

I couldn’t do a thing without a tractor. It’s one or the other, I thought, now you have to make a choice in life, I said to myself. One or the other: a new tractor or a woman. Both: impossible. Tractor: difficult, I thought while making my way uphill. I couldn’t use any fucking tractor. It had to be an Aebi. A ‘59 or ’60 it had to be, the old type. That or nothing. Handlebars, two wheels in front, two on the wagon, and four-wheel drive. The fucking only thing usable. Where it’s this steep anyways. Impossible to get hold of that model. I started on a plan. Normally I don’t make plans. So much to do, with one thing and the other, nothing else to do than spit in your hands and start working, it’s been that way as long as I remember. But now it was all suddenly different somehow, with no tractor there was nothing I could do.

The rest of the summer I washed myself, cleaned myself up, took care of everything, bought a jug of moonshine from Peter, and every time the chance was there I went to the pub or down to Brenner’s old boathouse where everything was happening that summer. It was exhausting. No matter how many baths I took, no matter how much i scrubbed the muck out of every wrinkle and hole in my body, how much I straightened and combed my hair, the only message I got was that I smelled of dung, and no woman would freaking look at me long enough even to blink.

One day I sat talking dung with Brenner, nearby was an obnoxious guy who relentlessly tried to get a word in. None of us knew how he had come in, and I had just grabbed his collar to show him the right way, which of course was ‘out’, when I suddenly discerned a couple of words in his porridgy dialect.

He couldn’t avoid hearing what we were talking about, he said. We’d been talking tractors as usual. This idiot from a distant fjord further south claimed he had a tractor he would sell to me.

“I don’t believe you”, I said.

It’s impossible to get hold of that kind of tractor, and now a little fat guy with less in his head than a smoked herring claimed he had just the tractor I had to have, and I could buy it.

Yes, if I went to Byrk to get it myself, I would even get it for free.

Not for a moment did I believe what he said.

But no matter, I took the bus to Byrk.

I never thought I’d make it there. I never take the bus. But with no tractor there was no alternative. And in the end I arrived. After a lot of trouble I found the farm just as I had heard it described, it was in a terrible terrain, far from both sea and people.

It was the idiot’s wife who opened the door. Or, so I had a bloody hard time believing. It was a little lady with long black hair. Her face I didn’t see until she moved her hair to the back of her shoulder, but then it was like a revelation, a summer in itself, beaches in her chins and butterfly wings on her eyes, and I couldn’t muster a single word, I just stood there gaping, and you know what happens if you stand near enough staring into another person’s eyes, all of a sudden it’s not the eyes you are seeing, but yourself, the mirror image of yourself in her eyes. I didn’t come to my senses before I realised I was staring into the gape of my own mouth in her eyes, which couldn’t have lasted more than a couple of seconds, but it was frightening. I backed off two steps. I can’t remember whether she had already spoken. Anyway I proceded to present my errand.

As I stood there talking about my tractor that had broken in two pieces all of a sudden she was crying. Was the story that sad, I thought, but before I knew it I had her head against my chest. She said something, she spoke, but it was impossible to grasp anything because of that damned dialect, I stood there saying “now, now, in the end all will be well”. And from then on it was just crying and kissing and laying down, and it was away with the thermal clothing, and it was moaning and groaning, before I woke in a bed in Byrk, and there was this woman playing with the new grown hair on my chest. I asked her whether she didn’t want to come with me back to Berflot, but I wasn’t able to understand her answer. She spoke continously, but what she was saying was still a mystery to me. She showed me the tractor. It was a wonder. Just the same model I had had. A bit worn of course, but no rust, virtually. I think maybe she was asking something, but it’s one of the damned curses of that dialect it’s impossible to distinguish questions from normal speech, it just sounds like they’re asking and asking forever, and by then I had fastened the rope to start the engine, and was ready to pull it.

It started fine.

This was wonderful. Before I knew it I was sitting on the seat, the tractor was on the main road, I was under way, and just then I saw that the trees were starting to become yellow, the air had started to get cooler and some ugly clouds were conspiring over the fjord. Autumn was already here, and it was too late for fertilizing, too late for crops and harvest, too late for everything, and it wouldn’t make any fucking difference whether I had a tractor or not.

It started giving off black smoke as I came to Eid. And after that it only became worse. It looked as if the motor was going to call it a night before I came to Beks. That would be unfortunate. A tragedy. Everything depended on the motor taking me to Beks. I had driven all day, and night arrived. I felt nothing, it felt as though my body had taken leave already. The thermal clothing was wet all through. I could see the road only because of the spits of flames coming from the exhaust pipe. Everything was uphill and wood, scabby old pine trees. I counted the curves, the bends, becoming ever narrower and ever more frequent the higher up I got, left, right, narrower and narrower, no feeling in my body, the fingers stuck to the handlebars, my back frozen to the seat, tractor in the middle of the road, no cars, not even a fucking lorry, and I had to get to Beks, that was the only thought in my head, because if I made it to Beks all would be downhill from there, and some way or another I was sure I was going to make it.



Her ein dag fekk eg ein e-post frå ein som heitte Starkjohann til etternamn. Det var berre ei masseutsending, men eg googla litt rundt, og fann ut at det er mange borte i statane som heiter Starkjohann. Artig namn.

Litauisk litteratur: eit feltstudium

Eg skreiv eit utkast til noko som hadde tittelen «Litauisk litteratur: eit feltstudium», men det verka heilt umogleg å gjere det ferdig. Og om eg hadde skreve det ferdig, hadde eg nok likevel ikkje kunne posta det. Kvifor? Fordi resultatet av studiet rett og slett og slett ikkje seg skildre, sånn utan vidare. Det må opplevast på kroppen. Og kroppen, kvar er han? Han verkar langt frå denne bloggen.


Sjølvportrett med Puddefjordsbru

Originally uploaded by ø.
Eit gammalt minne frå det mørke året 1996.


Sterk kost

«Men eg berre fortelja deg den jævla sprøe historia ferdig først. Kubba altså på sofaen hos Bønnaen i fem-halvseks-tida i dag tidleg. Vakna for ein time sia av at noko glei ut og inn av nasen min. Var som om det var nokon som køyrde eit jævla røyr opp i nasen på meg eller noko. Var faen så langt borte at eg ensa det knapt, ikkje sant? Men faenskapet ville ikkje gje seg. Så når eg endeleg fekk slått gluggane mine opp, veit du kva? Jo, då stirar du faen meg rett på nokre små knudrete apeballar som heng og dinglar rett framfor augene dine. Viste det seg at denne jævla apa står og knullar deg i nasen. Hæ? Hadde eg fått tak i den satans apefilla, hadde eg vridd hovudet av på han og togge av han ballane.»

Frå Hundedagane av Arild Rein.

Tru det eller ei, men det er ein merkeleg vakker og omtumlande kvardagspoesi som stig opp av dei uendelege samtalane i desse bøkene. Heldigvis har eg med meg heile trilogien.



Same kveld
Originally uploaded by ø.
Vilnius sett frå Užupis. Fleire bilete finst her


Café Užupio
Originally uploaded by ø.
på Café Užupio, der ein godt kan sitje med ei bok, dersom ein ikkje har noko betre å gjere. Har ein det? Nei!

Du forlet no republikken Užupis

Du forlet no republikken Užupio
Originally uploaded by ø.
Det tok meg nokre å skjøne dagar at det ikkje er elva Neris som er sjølve elva i Vilnius, men derimot altså den vesle elva Vilnia (som tyder «lita bølgje» og igjen skal ha gitt opphav til namnet på byen).

På den andre sida av Vilnia ligg republikken Užupis. Før Užupis (som tyder nettopp «på andre sida av elva») erklærte sjølvstende 1. april 2000, var det ein fattig bydel i Vilnius, ein tilhaldsstad for kunstnarar, forfattarar og fritenkjarar. (Litt som Kristiania København.)

Det slår meg elles at eg kanskje har stilt K. i eit dårleg lys. Det var ikkje meininga. K. er ein fenomenal fyr, og - viser det seg - ein nær ven av Robert Bringhurst, som har designa fleire av bøkene hans. Bringhurst er forfattaren av den fantastiske boka The Elements of Typographic Style, som eg på mange måtar har brukt som bibel etter at eg fekk den til jul for to år sidan av Audun og Susanne. At Vilnius ikkje er ein sinssjukt stor by, skjønar eg når eg tek fram Rough Guiden og får vite at forfattaren av denne er ein fast gjest i K.s hus.

Det var vel nok skryt for i dag. Skriv eg? Ja, gjett! Det blir saker!

Litterær sjølvmelding

På dobbel oppfordring frå Stina og Susanne ser eg ikkje anna råd enn å berre bite i graset og legge det på bordet, som vi seier:

1) Hvor mange bøker eier du? Har aldri telt. Eg ser at nokon tidlegare har svart " Tre bokhyller, kanskje 500?" Eg har også tre bokhyller, men dei er djupe, og eg har sett meg nøydd til å sette bøkene i doble rader. Pluss at det ligg og flyt. Svaret er altså kanskje tusen.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte? Det må ha vore The Poetry of Du Fu for fem kroner på Frelsesarmeen. (På norsk er han vel mest kjent som Tu Fu og omsett av Georg Johannesen.)

3) Hvilken bok var den siste du leste? T. Singer av Dag Solstad, på lydbok. Det er fint med lydbøker på reise, i dette tilfellet frå Bystasjonen i Bergen til ei grøn skråning i Vilnius. Lydbøker tel vel? Elles må eg kanskje nemne Girl With Couriuos Hair av David Foster Wallace, som eg akkurat har lest.

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg og som du har lest mer enn tre ganger! Det var då voldsomt til krav. Men barneboka Blikk-Lise må eg ha lest minst 30 gongar. Ho gjorde inntrykk. Fleire barnebøker må eg sjølvsagt òg ha lest om lag like mange gongar, utan at alle har betydd like mykje. Den einaste vaksenboka eg i farten kan kome på å ha lest tre gongar, er Ulysses av James Joyce. Eg byrja på henne i første klasse på vidaregåande, sikkert mest fordi eg høyrde at det skulle vere ei av dei vanskelegaste bøkene som finst. Eg leste henne på nytt i andre klasse på vidaregåande, og ein tredje gong i tredje klasse. Det er vel det ein kallar eit nerde-prosjekt. Men det betydde mykje. Likevel, det vil sikkert ta endå nokre år før eg les henne igjen, og dermed oppfyller kravet om meir enn tre gongar.

Egentlig ville fru Blum bli kjent med melkemannen av Peter Bichsel er ei bok eg vel har lest meir enn to gongar, og sikkert kjem til å lese meir enn to gongar til. Verda verkar aldri så full av muligheiter som når ein akkurat har lest Egentlig ville fru Blum bli kjent med melkemannen.

Elles: Labyrinter av Jorge Luis Borges. Stik modsat af hvadsomhelst av Pessoa. Brief Interviews With Hideous Men av David Foster Wallace. Vi har så korte armar, Olaug Nilssen. Mange menn, før dette siste. Eg er vel i eit mannleg modus i augneblinken, antek eg.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut disse spørsmålene i bloggen sin. Ok: Synnøve Lindtner, Cathrine Holst, Arild Robinson, Maria B. Solheim, Natasha (Dei tre første på same blogg.)


Dei fullaste poetane i Litauen

Før eg stig på bussen i Oro Uostas, tenkjer eg at det var noko som L.O. på jobben sa som fekk denne reisa til å stille seg i eit anna lys. Eller kanskje det ville vere rettare å seie at det peikte framover og fekk reisa til å stå fram, slik ho var, allereie på førehand. Det er ikkje eit såkalla negativt lys, eg tenkjer på, dersom det då finst noko som heiter ‘negativt lys’, men det fekk meg til å tenkje at «no må eg passe meg». Kvifor gjorde det det? Passe meg for kva? Og er dette ei type skam eg ønskjer å stå fram med: den typen skam som omfattar kva éin på jobben har sagt om deg - til ein annan på jobben? Det veit eg ikkje, men eg veit at det eg her skriv på ein eller annan måte blir prega av denne skamma, og at eg difor like gjerne kan seie det rett ut som å mislukkast i å legge skjul på det. L.O. sa ikkje noko anna enn som sant var at Ø. - altså eg - skal sitje på sin mørke loftshybel i Vilnius og skrive. Dette er heilt sant, og i det eg prøver å betale dei fire kronene bussen til byen kostar, med ein altfor stor seddel, tenkjer eg at eg ikkje veit kva eg gjer, eller at det eg veit botnar i ein grenselaus naivitet, og at eg prøver å kompensere for denne kjensla med å ta bussen. Å ta bussen er eit forsøk på å meistre byen allereie no frå første stund, følgje med på gatenamna med blikket ut vindauget og ein finger på kartet, i staden for å ta taxi og bli brakt til døra som ein postpakke. When I see a man of 30 taking the bus, I see a man who has failed in his life. Thatcher sine ord, og trass i at eg ikkje er 30, kan orda få meg til å hoppe av bussen. Iikkje i skam, men i sinne, for å ta flyet frå Vilnius igjen, umiddelbart, til London, og ta ei svart London-drosje, nei, for å ta bussen direkte til House of Lords. Går han ikkje dit, så kaprar eg han, og går direkte inn for å gjere eit eller anna svært brutalt mot den gamle dama. Men dette gjer eg ikkje, av forståelege grunnar. Eg har jo nettopp kome hit, og alt eg eigentleg har i tankane er å finne fram til staden der eg skal bu, noko som forresten viser seg uventa lett. Eg veit ikkje ordet av det før eg står på min hybel i selskap av K., som er husverten. Det er ganske riktig eit loftsrom.

K. viser meg rundt og seier at han også vil vise meg byen. Dette takkar eg ja til, trass i L.O.s ord som ringjer i bakhovudet, sitje på sin mørke loftshybel, som får meg til å tenkje at eg må «passe meg», og at eg skal gjere nettopp det, ikkje noko anna, men no har K. allereie byrja å ta telefonar. Han har nemleg fått vite at eg kjenner A., noko som berre er halvsant, og seier at i dag er det A. sin store dag. A. er ein novelleforfattar eg møtte på Gotland, og i dag har han bursdag. K. ser på klokka, og seier at no har A. og gjengen hans allereie drukke i fire timar, så dei er truleg svært fulle. Men det skadar ikkje å gjere eit forsøk på å treffe dei. Å vere novelleforfattar i Litauen kan er rett nok kanskje vere litt betre økonomisk enn å vere poet i Litauen, men det vil ikkje seie mykje. A. er dermed å rekne som fattig. Vennane til A. er poetar. A. og vennane hans har difor som vane å kjøpe drikkevarene der det er billegast, og innta dei på trappa utanfor forfattarforeininga sitt bygg. Forfattarforeininga har ei av dei finaste og mest ærverdige gamle bygningane i sentrum av Vilnius, og kantina i første etasje er eit av dei sentrale vasshola. Dei sju kronene det der kostar for ein halvliter øl, og endå meir for andre ting, er ikkje økonomisk forsvarleg i lengda. K. tek sine telefonar og finn ikkje ut anna enn at ingen veit kvar A. og poetene befinn seg. Han må skaffe nye nummer, for dei mistar mobilane sine heile tida, seier K. og ristar på hovudet. Her i Vilnius er det eit problem at unge forfattarar, og særleg poetar, som det er flest av, drikk seg halvt eller heilt i hel, seier K. To gongar i det siste har det hendt at unge lovande forfattarar har ramla ned trappa som går frå første etasje i forfattarforeininga sitt bygg til toaletta i kjellaren, og døydd.

A.&co er ikkje på trappa utanfor for forfattarforeininga. Vi går likevel inn. På veggen heng det bilete av forfattarane, deriblant A. Mange er tenksame, svært ofte skjeggete og med briller. Ein av dei dukkar levande opp i same augneblink, og blir presentert som Z. (de opparbeider kanskje ein viss irritasjon over at eg berre omtaler folk med forbokstaven, men det kjennest ikkje rett å gjere noko anna). Z må eg fortelje om ein annan gong, for akkurat no tek K. ein raud ballong frå brystlomma - han har alltid ein raud ballong i brystlomma, seier han - som han skriv namna våre på, og kastar ut på dansegolvet. Tanken hans, seier han, er at dette skal gjere folk heilt ville.

Konstaterer eg dermed at eg er ein stad der ein mann er i ferd med å blåse opp ein raud ballong han har henta frå brystlomma? Nei, det kunne ikkje falle meg inn. Kven er han? K. er seksti år, og sju av dei åra har han tilbrakt i Litauen. Før det har han vore andre stader. Amerikanar. Eg er hos folk som bles opp raude ballongar, og eg synest ikkje det er det minste merkeleg. Folk skal bli heilt ville. Og dei ser ganske riktig heilt ville ut der dei dansar til ein eller annan obskur 80-talslåt, men dei ensar ikkje den raude ballongen. Det får K. til å klage over at forfattarmiljøet ikkje er som før. Før ville folk blitt heilt ville av ein raud ballong, men no blir dei ikkje heilt ville av ein raud ballong.

K. gjer eit siste forsøk på å få tak i A., men får vite at dei kanskje er på veg heim til L., noko som er betryggande, for han er den mest edru poeten i Litauen.

Eg ventar i det lengste med å gå på toalettet, eg tenkjer at eg må «passe meg», men då eg ikkje kan halde meg lenger, overraskar det meg at trappa er ei vanleg, ikkje spesielt bratt trapp, og at det ikkje kjennest som ein risiko å gå ned, men eg tenkjer nok ein gong at eg må «passe meg», og at eg skal sitje på min mørke loftshybel.