28.1.05

Lukta av fersk trykksverte


Den same gamle lenka ein gong til.

Audun fortel på telefon frå Trondheim at bøkene har kome frå trykkeriet. Eg må innrømme at eg er veldig, veldig spent. Vi har spandert gode pengar på trykking. Audun seier positive ting, men det er kanskje eigentleg lukta eg ser fram til, og den kan ein ikkje ta over telefonen. I morgon sit eg framfor postkassen og ventar.

Introduktion

Jag är rädan på väg. Jag vill inte se mig om efter henne där hon står bland snöhögarna. Vänd dig inte om i vrede, som det heter. Jag känner ingen vrede, men man vet aldrig.

19.1.05

Korrekturen, korrekturen

Enkeltbokstavar, kommaer, logoar på linje. Kursiv, ISBN-nummer og datoar. Alle kan gjere feil, spesielt eg. Den tredje februar er sleppefesten, på Logen, Bergen, for Gasspedal-bøkene til Annelie Axén, Pål Norheim, Das Beckværk og Peter Waterhouse. Og for Luj, som kjem til byen. Fleire og langt saftigare detaljar følgjer.

15.1.05

Larsson-mangel

Det er flott at Stig Larsson sine dikt nyleg har kome i utval/gjendikting på norsk [lenke til Susanne si utmerka melding av boka i Morgenbladet], men då eg denne veka prøvde å få tak i dei andre bøkene hans, visste det seg at byen og landet nærast er tømt for Larsson, ingenting er å få tak i. Bokhandlane kunne ikkje ein gong bestille Autistene som kom på norsk i 1997, og på biblioteket må ein vente, bortsett frå på den svært engasjerande Natta de mina som eg har hatt mellom hendene sidan november i fjor. Då er det er det fint ein har vennar med rikhaldige bokhyller, men likevel, skammeleg lite Larsson på denne sida av fjella.

Månadens moteuttrykk

Troløst internett.

MA Numminen om morgonen



Å spele MA Numminen om morgonen gir ei ny meining til uttrykket å stå opp med feil fot. Ein ser ned over sin somnprega kropp, og lurer, kva er det slags fot? Det er ikkje min fot. Ein merkeleg utvekst, ein tredje fot, ein alvorleg, absurd, kroppsleg inkurie, det er MA Numminen. Ta til dømes denne opplevinga: å vakne til lyden av ei trompetrevelje, som ikkje er ei revelje, men ei munter opptakt til ein millitærmarsj av den seiersglade typen. Trommer, cymbalar og horninstrument spelar ein marsj som akkompagnerer eit opptog under lettskya himmel og vaiande flagg, i eit litt for høgt tempo, slik at bein i stramme uniformsbukser har vanskeleg for å følgje med, og må ta eit halvt, avbrote steg om lag kvar tredje eller fjerde takt, noko som får dei til å sjå utilpasse og ærlege ut, slik at ein av tilskodarane peikar, snur ser og ler mot dei andre. Det er biletet ein har i hovudet i temmeleg nøyaktig åtte sekund. Då opnar koret munnane, dei syng monotont, kontant og alvorleg på tysk: ”Wovon man nicht sprechen kann, darüber muß man schweigen”, det ein ikkje kan snakke om, må ein teie om, to gongar, før stemmen til Numminen sjølv gjentek same frasen, eksaltert, nasalt, så intenst inne i meininga til frasen, den unge Wittgenstein sin gamle konklusjon, at stemma ikkje berre trugar med å sprekke, men ho gjer det. Ho sprekk og vrenger seg ut inn som skorpa på det vonde såret ein fekk førre veke då ein gjekk på noko hardt og skarpt i mørkret på soverommet, i forsøket på å lukke vindauget for å verne seg mot dei sprukne primalskrika frå ein fest i nabohuset. Meir tekst er det ikkje, berre den same frasen igjen og igjen, og koret er ikkje eit kor, men Numminen gongar fem eller seks. Det livsglade arrangementet, den maniske gjentakinga og det oppriktige alvoret til Numminen og orkesteret hans bryt ned og byggjer opp igjen innhaldet i orda dei vrengjer ut av seg, på ein slik måte at det eigentleg er nyttelaust å snakke om det. Ein kunne ha sagt at det er meininga, orda og filosofiens fall på eitt minutt og tretten sekund. Ein kunne ha sagt at meininga er rund, og går ein langt nok inn i ho, kjem ein ut igjen på andre sida, og at dette er ei slik tunnelreise, men ein kan jo like godt eller aller helst la vere, det er trass alt tidleg om morgononen, og ein har i staden fått ei trassig lyst til å ta fatt på den absurditeten det er å la vatnet renne nedetter kroppen, ta på seg klede, gå på jobb – eller kva det enn er ein skal – gjere det ein skal, og etterpå ta på seg lua, gå på butikken, kjøpe kjøttdeig, lage middag, lese avisa, sjå på dei fortvilte folka på fjernsyn, alt med det same demonstrativt hysteriske engasjementet, den same sprekken i stemma, det same alvoret som MA Numminen.

12.1.05

Nynorskingen svarer sine finske lesarar

"Why do you write nynorsk?" Det er heldigvis sjeldan eg kjem borti det spørsmålet, men det er vel greit at det kjem opp no eller då, som i Ragnfrid sin blogg, og då avstandsskapande nok på engelsk, eller som i det følgjande, eit e-post-intervju i finske Kontur, som eg svarte på for eit par månader sidan. Stemma som snakkar svensk tilhøyrer Malin Kivelä. Til slutt følgjer eit forsøk på ei liste over norske tidsskrift på nett, men den kunne nok ha vore meir utfyllande (og publisert på ein betre måte, får sjå på det seinare). Sjølvsentrert, kanskje, å presentere eit intervju med seg sjølv på sin eigen blogg, men kven veit, kanskje nokon synest det er nyttig òg, eller ikkje, det får eventuelt bli eit kjernepunkt i den blogg-debatten som er i emning.

- Vem är du?

Ikkje så lett å vite, eigentleg. Eg er 28 år, bur på Møhlenpris i Bergen. Livnærer meg som informasjonskonsulent på dagtid. Skriv og jobbar med andre former for publisistisk arbeid på andre tider av døgnet.

- Varför skriver du på nynorska?

Fordi det finst, kunne eg ha sagt. Eg er tilfeldigvis blant dei som finn det høgst naturleg å skrive nynorsk, og det gjer meg på mange måtar heldig. Det er mange som av ulike årsaker må skrive eit språk dei ikkje er heime i. Å bli spurt om kvifor eg brukar det og ikkje eit anna språk, blir litt som å bli spurt kvifor eg går med bukse og ikkje kjole, eller kvifor eg ikkje har utdanna meg til å bli yrkesmilitær eller prest. Ting eg kunne ha gjort, men ikkje gjer.

Eg kunne ha valt å skrive på eit anna språk, som til dømes bokmål eller engelsk, men det gjer eg altså ikkje. Kvifor? Å reise seg og lese opp på eit anna språk enn det ein brukar til vanleg, er ei form for reise vekk frå seg sjølv, eller ein resignasjon. Det er ikkje noko gale i det, alle må i større eller mindre grad tilpasse seg dei andre, men språket har også ei privat, kroppsleg side som motset seg tilpassing. Det er kanskje dette som kan få enkelte forfattarar til å gå så langt som å oppfinne sitt eige skriftspråk, enten basert på talemålet, eller på andre kjelder. Eit eksempel er diktaren Øyvind Rimbereid, som skriv på Stavanger-dialekt. Han kjem ikkje lesaren i møte ved å underlegge seg eit normalspråk, men han kjem likevel lesaren i møte. Når ein les det han skriv, verkar språket både veldig nært og veldig framandt på same tid. Det er sjølvsagt ikkje noko ideal at alle skal finne opp sitt eige språk, men det er på sett og vis det alle må gjere, i mindre eller større grad. Eg trur ikkje på idealet om det fullt forståelege og gjennomsiktige fellesspråket.

- Vilka är fördelarna/nackdelarna med att skriva på nynorska?

Fordelen er sjølvsagt at ein får skrive på eit språk ein kan. Ei ulempe kan vere at det eksisterer ein del motvilje mot nynorsken, og mange lesarar vegrar seg mot å lese nynorsk. I praksis viser det seg likevel at dei som les skjønnlitteratur i mindre grad enn befolkninga generelt let seg styre av dette. Det er nesten verre å høyre folk prise nynorsken fordi den er så poetisk. Det er ikkje noko poetisk ved nynorsken. Viss eg hadde følt at det var det, ville eg ha rømt frå landet på dagen. Det må gå an å skrive ein handlelapp utan å bli anklaga for å skrive poesi.

- En hur stor del av böckerna i Norge skrivs på nynorska?

I følgje offisiell statistikk er litt under ti prosent av norske bøker skrivne på nynorsk, og talet er stabilt for dei fleste typar bøker. Men det blir og har blitt skreve veldig mange gode bøker på nynorsk.

- Varför?

Sjå svaret over.

- Du jobbar också med tidskrifter, hur mår tidskriftsvärlden i Norge/den del av Norge där du bor?

Eg kan ikkje snakke på vegne av tidsskriftverda, berre meg sjølv. Og då kan eg seie: jo, takk, det står stort sett bra til. Eg er glad det finst andre stader å skrive enn aviser og bøker, der ein kan vere med på å legge premissa sjølv. Ein bonus er at det også finst nokon, om enn ofte ganske få, som er interessert i å lese det ein lagar. Det har kanskje karakter av å vere ei lita, nærmast undergrunnsaktig offentlegheit, men det er betre enn ingenting. Dessverre tek det mykje tid å drive tidsskrift- og publiseringsarbeid, og sidan eg for tida er i full jobb, blir det altfor lite tid til alt eg vil gjere. Grønn Kylling (arb. tittel) som eg har vore med og laga i nokre år, har ei pause. Eg er involvert i to andre tidsskrift, Prosopopeia og Syn og Segn, men det er stort sett berre teknisk, med å lage nettsider og layout.

-Berätta något om tidskrifterna och ge lite tips om hur man kan få tag i dem/läsa dem, typ linkar?

Her er ei kort liste over nokre gode tidsskrift. Rekk visst ikkje å skrive noko særleg om dei. Om ikkje anna er oppgitt har dei redaksjon i Oslo:

Avsagd hagle: Opprørsk litteraturfanzine
Sjå også her.

Bøygen: Litteraturtidsskrift gitt ut av studentar på Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo

Fett: Heilt nytt feministisk tidsskrift

Grønn Kylling (arb. tittel) blir gitt ut av forlaget Gasspedal, som også har minibokserien Biblioteket Gasspedal. Redaksjon i Bergen

Localmotives: Nettmagasin for samtidskunst og –kultur, med redaksjon i Stavanger

Luj: Litteraturtidsskrift med base i Trondheim

Ny poesi: godt og oppdatert nettmagasin om poesi

Prosopopeia: Litteraturtidsskrift utgitt av litteraturstudentar i Bergen •

Ratatosk: Nytt Trondheims-basert tidsskrift

Samtiden: Allmennkulturelt tidsskrift, stort og prestisjetungt, men ofte med frisk debatt, utgitt av Aschehoug

Syn og Segn: Allmennkulturelt tidsskrift på nynorsk, med redaksjon i Bergen, utgitt av Det norske Samlaget (som ikkje tyder det same på norsk som på svensk!)

Utflukt: Feministisk tidsskrift

Vagant: Aschehougs litteraturtidsskrift, med redaksjon i Bergen

Vinduet: Gyldendals litteraturtidsskrift

Forfattaren svarer

Forfattaren Rolf Sagen svarer på spørsmål om skriving.

7.1.05

Nettene, tekstboksane

Nettene, å, alle dei seine nettene, når ein veit ein skal tidleg opp på jobb neste morgon og alt. No jobbar eg med ikkje mindre enn fire nye bøker i denne serien. Ja, eg skriv ikkje, då, men utformar, typograferer, ja, dei greiene der. Det er kjekt heilt til korrekturen kjem som eit ras rett mot det opne ansiktet mitt. Og det er kjekt heilt til ein les vendepunktet i Jon Øystein Flinks debutroman Ole-Kristian Oksrød, der hovudpersonen si negative openbering kjem i det han sit og ser på layoutmannen i Klassekampen som lenkar saman to tekstbokser. Dette verkar så lite meiningsfylt på Ole Kristian-Oksrød at han sporenstreks må seie opp jobben og gå inn på eit toalett og mishandle og terrorisere ein fyr på det aller grovaste.

Feiltolkar eg handlinga her? Det kan hende. Uansett ikkje slik å forstå at eg ikkje likte boka, for det gjorde eg, eg likte den godt, men eg blei altså indignert på denne detaljen. Eg synest nemleg den handlinga å lenke saman to tekstboksar må vere noko av det mest meiningsfulle ein kan gjere.

Men dette var ein digresjon. Fire bøker. Dei blir veldig gode! Og pene!

3.1.05

Sol. Sikke. Sol. Sikke. Sol. Kort hypertekstdokumentar. Dessverre med eit visst solipsistisk preg

"Jøss. Det ser ut som en ti meter høy solsikke, synes du ikke? Hvorfor i all verden ville noen plante en sånn?" skreiv ein lesar om biletet frå første juledag. Eg har stilt meg sjølv det same spørsmålet. Andre har stilt det spørsmålet til andre. Då eg først høyrde om ideen om ei fjorten meter høg solsikke i rustfritt stål, syntest eg – sjølvsagt – det var ein glimrande idé. Det eg ikkje hadde tenkt, var at ho skulle vere grøn og gul. Mellom anna som det konkret symbolske resultatet av det norske næringsdepartementet sin idé om innovasjon, er solsikka ein del av ei større historie som eg ikkje strekk heilt til til å legge fram heilskapleg her. Anekdotisk omfattar ho mellom anna æresvakter frå marinen, sitat:


RUVANDE: Over 14 meter høg er solsikka og ruvar i terrenget. Men dei fleste vi snakka med var samde om at ho fall godt inn i landskapet. Legg merke til æresvaktene frå marinen.


SISTE SKRIK har Asbjørn Lillebø kalla dette biletet. Han hadde målarutstilling på Combisenteret saman med mange andre utstillarar både ute og inne.

Bilete og bilettekstar frå Synste Møre. Fleire her.

Stemninga i Vanylven stod altså i kontrast til stemninga til dømes i Gjerstad kommune, som berre fekk fram ei solsikke på 14 cm.

Men alt står ikkje så bra til i Vanylven heller. Eit mildt positivt aspekt var at før eg drog til Bergen igjen sikra eg meg dei 13 eksemplara den synkande bokhandelen hadde igjen av Bondeforteljingar. Men det er jo ei anna historie.

1.1.05

Residensen i vidvinkel

Det er stilt. Ein må vel innsjå at festen er over, sjølv om den siste gjesten enno ikkje har gått. Pål, vår kjære Pål, det vandrande essayet, ligg og søv på sofaen. Den mannen kan sove. Eg kan berre svime rundt og plukke opp glas og flasker. Det er alltid ein nedtur å vakne til restane av sin eigen fest, særleg når ein er åleine. Litt einsam og makteslaus kjenner ein seg, men stemninga, den gode stemninga som innleia det nye året har ikkje heilt sluppe taket. Blokkfløyte, trommer og mykje åttital.

Til alle som var her: takk for besøket, kom snart igjen! Og til alle andre: godt nytt år!

Orda sviktar meg, så eg slår på den vesle tromma og legg ut nokre bilete frå i går.