Natt til onsdag tok eg nattoget frå Oslo til Bergen, faktisk for første gongen. Eg syntest ikkje det var ei god oppleving. Eg hadde ikkje sovekupé, togseta hadde blitt merkbart dårlegare sidan sist eg tok tog, og det var så kaldt at eg låg og skalv. Eg vart i dårleg humør, og då eg kom fram skreiv eg mellom anna følgjande setning som eg sende til Dag og tid:
"Ein mistenkjer Vold for ikkje å ha hatt eit einaste sanseinntrykk sidan 1960."
Ikkje veit eg om Jan Erik Vold fortente ein slik slakt (vi skulle kanskje til dømes ha ei felles sak når det gjeld togets forfall). Aftenposten er i alle fall av ei heilt anna meining.
Apple Lost But That Doesn’t Mean Epic Won Anything
-
Jay Peters, The Verge, under the headline “Epic Says Fortnite Is Coming
Back to iOS in the US”:
Following a court order that blocks Apple from taking a c...
for 11 timer siden
12 kommentarer:
:) lekende lett skrevet med innsikt og tyngde. Flott!
Takk for det!
En god anmeldelse, Øystein, og uten å ha hørt platen, er jeg helt enig med det du sier om Vold!
"Det plutselige suset idet døren blir åpnet, smellet når den blir lukket igjen, konduktørens monotone stemme som nærmer seg plassen din. Du gir ham billetten din, han setter sitt merke på den, du fortsetter å lese. Neste gang du kikker ut, har dere kommet inn i en skog. (...) Så, idet du snur hodet tilbake og igjen kikker ned mot avisen som ligger over knærne dine, kolliderer toget. Vognen du sitter i foldes sammen som papir, du presses med veldig kraft mot setet foran og svimer av. Når du våkner noen minutter senere, kan du ikke røre deg. (...) Du kan høre hvordan flammene nærmer seg plassen hvor du sitter, fastklemt må du bare sitte der og vente til ilden når deg. "
Togturen er vel et av de hyppigst gjentatte motiver i norsk litteratur; ikke noe å kimse av, samtidig noe man lett kan tro seg lei. Men hva skjer om man setter ild til dette litt tilårskomne toposet, knyttet til keitete nattlige erobringer, samtale med Sam Eydes etterkommere, overrumplende ran og forestillingene om nordmennenes langstrakte land? Karl Ove Knausgård har skrevet om det brennende toget i skogen, og dét ikke helt uten konsekvenser:
http://www.vinduet.no/tekst.asp?id=90
Man hilser innom. Smilende, må vite.
send meg en sms om du vil være med til asia via filmklubb i morgen kveld.
( asfalt)
jeg veit hvor du bor, Ø, og jeg veit hvor du er
Og du er velkommen inn på ein øl og eit glas cointreau, når som helst!
Ja, han helsar også til Falk Larsen på plata. Reaksjonen til far din er heilt typisk. Seieren i 83 framstår som eit norsk paradoks. Falken karra til seg seier på 500-meteren, men tapte 10 000 så ettertrykkeleg at han ville tapt mesterskapet utan tre-distanseseier-regelen. Etter at den regelen vart avskaffa, var det som regel omvendt: dei norske løparane var sjanselause i VM på grunn av for dårleg tid på 500, men med desto meir hederleg posisjon i folket på grunnlag av innsatsen på langdistanse.
Nei, det var eit gammalt tog, med nye seter. Espen skriv for øvrig at "svært mye tyder på at Øystein Vidnes ikke tør å sove med fremmede menn (på toget)". Eg veit ikkje heilt om eg skal ta det som ei utfordring eller kva.
"det jo for gale at bislett skal bli kjøpesenter (skal det det???)"
Det er for gale. Heilt einig. Vi snakkar her om eit spontant kjenslemessig utbrot frå mi side, og ikkje ein saklig kritikk mot kritikken av fortidsraseringa. Synd, kanskje.
men jeg er likevel ganske enig med deg.
Legg inn en kommentar